Notat: "Jeg husker". Et prosjekt i regi av Ida Christensen

I forbindelse med mitt essay Skilsmi ssetanker (19.september 2013) i Morgenbladet, har jeg fått kontakt med student Ida Christensen. Hun holder på med et svært interessant og viktig prosjekt for å gi en stemme til unge og unge voksne som har opplevd foreldrenes samlivsbrudd. Ida beskriver selv prosjektet sitt i teksten under, og hun tar gjerne imot flere henvendelser fra unge/unge voksne som kan tenke seg å si noe om sin erfaring under headingen "Jeg husker". Familieterapeuter som ønsker å bidra med korte erfaringer, er også velkomne til å skrive til Ida. Jeg vil understreke at dette prosjektet ikke skal behandles som et "debattinnlegg" der man inviteres til å komme med motforestillinger og kritikk. Dette er Idas eget avgangsprosjekt på Kunsthøgskolen. Jeg har ikke noe eierskap til prosjektet, kun stor interesse av å gjøre det kjent.
Idas prosjekt
Jeg går 3.året på Kunsthøgskolen i Oslo, på Grafisk Design og Illustrasjon, og holder nå på med mitt avgangsprosjekt som skal være ferdig i midten av mai. Temaet mitt handler om skilsmissebarn, og som skilsmissebarn selv er det noe jeg er veldig engasjert i.
Pr. dags dato tenker jeg å ta utgangspunkt i en bok fra 1975 som heter «I Remember» av Joe Brainard. Det er en bok bygd opp av korte minnesbilder. Hvert avsnitt begynner med samme ord, igjen og igjen – I remember/jeg husker.
Ved å overføre dette og bruke «Jeg husker» som utgangspunkt i mitt eget prosjekt håper jeg å skape minner mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av kjønn, alder og andre personlige erfaringer. Likevel viser det en menneskelighet. Det er deres stemme, som enkeltindivider, men også som en felles gruppe. De jeg har snakket med så langt som har opplevd at foreldrene går fra hverandre, virker å ha et behov for å snakke om det. Og hittil har det også vært veldig naturlig og enkelt og få folk til å snakke om opplevelsene sine ved å bruke «Jeg husker». Jeg tenker at det skal bli en samling av subjektive opplevelser, bundet sammen til en bok, og som forhåpentligvis vil få en universell appell.
Her er noen eksempler på minner jeg har samlet hittil:
«Jeg husker mamma begynte å date faren til en i klassen.»
«Jeg husker det alltid lå en sjenanse mellom oss, som sakte dempet seg ettersom dagene gikk og vi ble vant til hverandre, men aldri helt forsvant før jeg flyttet igjen.»
«Jeg husker jeg gråt foran engelsklæreren min.»
« Jeg husker jeg følte at jeg ikke lenger kunne låse meg inn hjemme, men måtte ringe på, siden det egentlig var pappauke.»
«Jeg husker at dere noen ganger ble sinte, fordi det ble misforståelser rundt avtaler om henting og levering, hvor jeg skulle være når. Som regel var det jeg som hadde misforstått og gitt feil beskjed.»
Jeg har tenkt utrolig mye over det som ble skrevet i flere av artiklene som ble trykket i Morgenbladet. Det kom frem så mye som jeg kjente meg igjen i, men som jeg aldri hadde tenkt over hvorfor. Jeg tror mange kjenner på det samme, og at det er deilig å vite at man ikke er alene om det.
Dersom du er interessert i å kontakte Ida, kan nåes på denne epost-adressen: [email protected]
Hvis du ønsker å oppdatere deg på debatten, klikk her.
Idas prosjekt
Jeg går 3.året på Kunsthøgskolen i Oslo, på Grafisk Design og Illustrasjon, og holder nå på med mitt avgangsprosjekt som skal være ferdig i midten av mai. Temaet mitt handler om skilsmissebarn, og som skilsmissebarn selv er det noe jeg er veldig engasjert i.
Pr. dags dato tenker jeg å ta utgangspunkt i en bok fra 1975 som heter «I Remember» av Joe Brainard. Det er en bok bygd opp av korte minnesbilder. Hvert avsnitt begynner med samme ord, igjen og igjen – I remember/jeg husker.
Ved å overføre dette og bruke «Jeg husker» som utgangspunkt i mitt eget prosjekt håper jeg å skape minner mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av kjønn, alder og andre personlige erfaringer. Likevel viser det en menneskelighet. Det er deres stemme, som enkeltindivider, men også som en felles gruppe. De jeg har snakket med så langt som har opplevd at foreldrene går fra hverandre, virker å ha et behov for å snakke om det. Og hittil har det også vært veldig naturlig og enkelt og få folk til å snakke om opplevelsene sine ved å bruke «Jeg husker». Jeg tenker at det skal bli en samling av subjektive opplevelser, bundet sammen til en bok, og som forhåpentligvis vil få en universell appell.
Her er noen eksempler på minner jeg har samlet hittil:
«Jeg husker mamma begynte å date faren til en i klassen.»
«Jeg husker det alltid lå en sjenanse mellom oss, som sakte dempet seg ettersom dagene gikk og vi ble vant til hverandre, men aldri helt forsvant før jeg flyttet igjen.»
«Jeg husker jeg gråt foran engelsklæreren min.»
« Jeg husker jeg følte at jeg ikke lenger kunne låse meg inn hjemme, men måtte ringe på, siden det egentlig var pappauke.»
«Jeg husker at dere noen ganger ble sinte, fordi det ble misforståelser rundt avtaler om henting og levering, hvor jeg skulle være når. Som regel var det jeg som hadde misforstått og gitt feil beskjed.»
Jeg har tenkt utrolig mye over det som ble skrevet i flere av artiklene som ble trykket i Morgenbladet. Det kom frem så mye som jeg kjente meg igjen i, men som jeg aldri hadde tenkt over hvorfor. Jeg tror mange kjenner på det samme, og at det er deilig å vite at man ikke er alene om det.
Dersom du er interessert i å kontakte Ida, kan nåes på denne epost-adressen: [email protected]
Hvis du ønsker å oppdatere deg på debatten, klikk her.