Kunsten å vente
|
Som psykolog vet jeg jo at faren for å bli overopptatt av egne behov er sterkt tilstede hos mange dersom vi tvinges til å vente, kjede oss og være fratatt våre vaner og privilegier.
Kjære venner. Vi mennesker er sosiale av natur, vi er flokkdyr og helt avhengige av hverandre. Dette vårt kanskje mest fremtredende trekk, er nå under hardt press. Jeg tror vi fortsatt er litt i sjokk over tingenes tilstand. Vi er berøvet nærkontakt med venner, kolleger og familiemedlemmer. Mange opplever det som sorgfullt, for de fleste er det fortsatt uvirkelig. Vi spør oss selv: Hvor lenge skal det vare? Over påske, over sommeren, til jul? Det er urovekkende ikke å ha en tidshorisont.
Jeg lever her i det selvpålagte isolatet med mannen min – heldigvis bestevennen – og jeg lurer på det samme. Døtrene ser vi bare i porten når de kommer med varer og mer jord til de utallige frøplantene jeg driver med, eller vi snakker med dem på facetime. En stor trøst, men også ganske sårt med denne konstante fysiske avstanden. Med all verdens tid til rådighet trodde jeg i det minste at jeg skulle bli effektiv; rydde i hver krok, kaste, skrubbe, vaske, sortere i alle papirer, men nei. Somletoget i hodet rusler langsomt av sted. Jeg leser artikler om covid-19, plager meg med daglige oppdateringer, det er visst ikke til å unngå. Jeg tar meg til og med i stadig å sjekke Facebook, hva nytt? Jeg uroes plutselig av et stillbilde av en litt for folksom gate på Grünerløkka, det er et klipp fra en videosnutt Dagbladet har lagt ut. Selv unngår mannen min og jeg turer rundt Østensjøvannet nå, for innimellom er det kø der. Vi finner stille gater og stier uten folk. Det er lett for sånne som meg å velge bort menneskemengder, jeg sitter beskyttet i utkanten, det er vanskeligere å holde avstand i indre by. Jeg registrerer at en kommentar til dette bildet, postet av min gode kollega Catrin Sagen, har skapt mye sinnsbevegelse. Hun har oppfordret til større avstand, helt i tråd med våre nye byvett-regler. Flere har uttrykt indignasjon, de hevder at bildet er falskt, et kynisk klikkspill fra Dagbladets side. Hvis Dagbladet har vært uredelig, er kritikken høyst berettiget, men hvorfor angripe en som bare er bekymret for befolkningens helse og som gir jernet for klienter, familie og venner? For det skjedde. Min kollega fikk skjenn. Det kan se ut som om mange har følt seg personlig kritisert, at dette er et urettferdig angrep. Jeg føler et sterkt behov for å forsvare min redelige venn og kollega, jeg vil ikke at hun skal skammes bort fra den offentlige samtalen om hvordan vi har det nå. Vi trenger alle dem som står på for å bidra, som jobber på fra sine flerbrukshjem for å holde hjulene i gang i det barnehage- og skolestengte samfunnet vårt. Det går hett for seg i pappen hos mange nå, og i mine øyne er reaksjonene på (det muligens konstruerte) stillbildet av vrimmelen i Markveien på Grünerløkka et eksempel på at både tålmodighet og karakter nå settes på prøve. Nå gjelder det som aldri før å unnlate å skjevfortolke innspill. Nå må vi telle til ti og by på raushet, lytte med det gode øret og ikke stirre med det onde øyet og avstå fra å dyrke vår hang til å bli fornærmet – på egne eller nabolagets vegne. 
I Dagsavisen lørdag 4. april er professor Paul Otto Brunstad intervjuet av Heidi Marie Lindekleiv. (Dette kan vi lære av militæret i koronakrisen). Uten å være en militarist, må jeg medgi at dette er interessant stoff. Brunstad har i en årrekke hatt ulike roller i Forsvaret, forsket på militæretikk og også gjort feltstudier i en ubåt, på et skip i Atlanterhavet under tøffe forhold og blant norske soldater på post i ukesvis i Afghanistan - lukkede samfunn preget av venting og avsondrethet, ikke helt ulikt manges verden i disse dager. Feltarbeidet resulterte i boken «Military Boredom» (2009, med Bård Mæland). Nå er landet vårt i en unntakstilstand, og professoren oppfordrer oss til å dra lærdom av erfaringer hos dem som er vant til å vente under press i situasjoner med sterkt innskrenket bevegelsesfrihet. Kjærkomment, gi oss tips, tenker jeg når jeg leser dette. Som psykolog vet jeg jo at faren for å bli irrasjonell og overopptatt av egne behov er sterkt tilstede dersom vi tvinges til å vente, til å være i isolasjon, til å kjede oss og til være fratatt våre vaner og privilegier. Da kan vi rammes av et virus som, ifølge Brunstad, er farligere for samfunnet enn covid-19, et virus som han kaller acedia. Begrepet spiller på en nektelse: Jeg bryr meg ikke. Omsorg, interesse og nysgjerrighet overfor andre enn en selv kan forsvinne og erstattes av en slags likegyldighet – et forsvar mot den avmaktsfølelsen mange kjenner på nå. Venting og usikkerhet - og hindring vil jeg tilføye - kan gjøre oss numne og ta knekken på vår moral. Og de fleste av oss er dårlig trent i tålmodighet og til å tåle innskrenking av personlig frihet. Vi ser jo tendenser til det rundt oss nå, det er derfor så mange stritter med piggene og så lett føler seg hakket på. Det ligger mye frykt og stress under lokket, så klart, men nå må vi erkjenne at vi er utsatt for en kollektiv prøve, og den må vi karre oss gjennom. Jeg siterer professoren: «Jeg tenker at koronaviruset er alle pedagogiske testers overdommer. Nå har vi brukt milliarder på utdanning. Vi har et testsamfunn der grundig empiri skal vise hvordan vi best danner den kommende generasjon. Spørsmålet er likevel ‘best til hva?’ Har de også fått hjelp til å utvikle en indre karakterstyrke, en tåleevne som gir livshjelp i møte med det vi nå står overfor, eller har vi bare gitt dem lærdom og kompetanse som fungerer i gode tider? Nå skal dette fellesskapet opp til eksamen. Om vi består eller ikke, gjenstår å se.»
Ubåtmannskapet tålte begrensingene de var utsatt for best, forteller Brunstad. Det fantes ikke spor av kjedsomhet hos dem. De ble tvert imot kreative, de bygget vennskap, de brukte sin mentale kapasitet til å tenke nye tanker. Og de bygde struktur, orden og rytme i det avgrensede rommet de hadde til rådighet. Jeg ser at mange gjør det nå, i sivilsamfunnet, og det er så løfterikt å se all denne sunne fleksibiliteten. Folk lager rammer i hjemmene sine som gjør at usikkerheten og ventetiden blir til å holde ut. Barnefamiliene gjør det, de enslige gjør det, parene gjør det, både de unge og de gamle. Og kreativiteten nærmest eksploderer i de tusen stuer! Facebook formelig strømmer over av innfall og ideer og konserter og opplesninger og motiverende heiarop. Og vi opplyses! Vi anerkjenner endelig alle dem som får samfunnet til å fungere, grupper som vanligvis får altfor lite anerkjennelse. De som sørger for at vi får mat på bordet, som tar seg av renovering, som vasker sykehus fri for smitte, som svetter bak digre vernebriller på intensivavdelingen og får gnagsår i ansiktet av harde ansiktsmasker og lange vakter. Vi skylder dem å bidra så godt vi kan, følge instrukser, være adaptive, ikke stritte imot, trene oss i tålmodighet. Akseptering er det som kan hjelpe oss nå, at vi aksepterer at situasjonen krever noe annet av oss enn det vi er vant til. Nå er det tid for å holde sammen og holde ut og tåle mer av hverandre.
For noen mennesker er denne tiden ekstra hard. Noen er overlatt til seg selv og sine indre demoner. Mange har mistet trygghet og inntekt. Noen går på tærne rundt familiemedlemmer og ektefeller for å unngå eksplosive utbrudd og vold. I noen hjem er det kaos. Der er det liten trening i følelsesregulering, mange kolliderende behov blant familiemedlemmene, mangel på struktur, slitenhet, trangboddhet og dårlig økonomi. Under slike forhold er koronasituasjonen en ekstra prøvelse, både for voksne og barn. Pandemien gir oss nå en uventet anledning til å stake ut en politikk som kan ivareta dem som strever bedre. Jeg er enig med professor Brunstad at vi som samfunn er oppe til eksamen. Når vi kommer ut på den andre siden, vil vi vite mer om hva som virkelig betyr noe for oss, hva vi må holde fast ved og hva vi må forkaste. Og vi vil vite mer om hvordan vi må rigge samfunnet for å kunne møte neste krise. God påske alle, og varme tanker fra Sissel |