Notat: Å tøyle sitt negative gen
I Morgenbladet 14.-20. februar skriver jeg essayet "Hvorfor så giftig?", der jeg beskriver parallellen mellom negativ emosjonell eskalering i nære relasjoner og debattklimaet i det offentlige rom. Sosiale medier har gitt alle en mulighet til å ytre seg. Det gjelder å ikke misbruke den retten.
Verden utenfor oss er hard. Store grupper av mennesker mister livsgrunnlaget sitt og tilknytningen til familien og samfunnet de har vært en del av. Brutaliteten i mange områder er ufattelig, lidelsene enorme. Mange reagerer på sine tap med vold og hat og finner nye, farlige tilhørigheter, nye dødelige identiteter. Det er til å forstå. Alle trenger et fast punkt og et meningsfellesskap, koste hva det koste vil. Men hva med oss? Vi lever i en overflodskultur der de fleste ikke mangler noen ting. Vi må passe oss slik at vi ikke på grunn av ren kjedsomhet eller et negativistisk hakk i hodet konstruerer konflikt for å ha noe meningsfylt å drive med, i en verden som er i desperat behov av samhold. Mange offentlige stemmer i vårt samfunn opererer i en kultur der kritisk tenkning har stor verdi og hvor det nikkes anerkjennende til den drepende replikken. Mange tillater seg å være harde i klypa fordi det ligger en forventning i deres miljø om å stille til veggs, om ikke å være "snill". Konfrontasjon og kritikk er selvsagt helt legitimt, og vi må tåle å bli motsagt dersom vi kommer med kontroversielle ytringer. Men det forplikter å ha en talerstol i det offentlige. Det krever at man til stadighet luker i sitt eget emosjonelle villnis og gir slipp på det grumsete menneskelige behovet for å straffe den man synes er dummere enn en selv.
16.02.2014.
Verden utenfor oss er hard. Store grupper av mennesker mister livsgrunnlaget sitt og tilknytningen til familien og samfunnet de har vært en del av. Brutaliteten i mange områder er ufattelig, lidelsene enorme. Mange reagerer på sine tap med vold og hat og finner nye, farlige tilhørigheter, nye dødelige identiteter. Det er til å forstå. Alle trenger et fast punkt og et meningsfellesskap, koste hva det koste vil. Men hva med oss? Vi lever i en overflodskultur der de fleste ikke mangler noen ting. Vi må passe oss slik at vi ikke på grunn av ren kjedsomhet eller et negativistisk hakk i hodet konstruerer konflikt for å ha noe meningsfylt å drive med, i en verden som er i desperat behov av samhold. Mange offentlige stemmer i vårt samfunn opererer i en kultur der kritisk tenkning har stor verdi og hvor det nikkes anerkjennende til den drepende replikken. Mange tillater seg å være harde i klypa fordi det ligger en forventning i deres miljø om å stille til veggs, om ikke å være "snill". Konfrontasjon og kritikk er selvsagt helt legitimt, og vi må tåle å bli motsagt dersom vi kommer med kontroversielle ytringer. Men det forplikter å ha en talerstol i det offentlige. Det krever at man til stadighet luker i sitt eget emosjonelle villnis og gir slipp på det grumsete menneskelige behovet for å straffe den man synes er dummere enn en selv.
16.02.2014.